Hamar Shotokan
Karateklubb
Kontakt oss
Kontakt Sensei / 97647661
Kontakt Styret
Karate er et okinawisk kampsystem i en familie av asiatiske kampsystemer med opprinnelse blant annet i India, Kina, Korea og Japan. Ifølge myten har flere av disse systemene en felles rot i Shongshan Shaolinklosteret i Kina, der de buddhistiske munkene etter inspirasjon av Buddhidarma, stifteren av Zenbuddhismen, utviklet og trente Shaolin tempelboksing.
Karate er basert på blokkering, slag og spark teknikker. Det inneholder imidlertid også frigjøringsteknikker, og angrep mot såkalte atemi (atemi-wasa), punkter på kroppen som er spesielt sårbare. Det fremholdes i alle sammenhenger at karate er selvforsvar, noe som markeres på mange måter i trening og formidling. Et eksempel er at alle kataer starter med defensive bevegelser.
Karate eller karate-do utviklet seg på Ryukyu-øyene som ligger i en bue mellom Kina og Japan. Denne øygruppe der den største og viktigste øya er Okinawa, var i mange hundre år et lite selvstendig kongedømme hvis skjebne i stor grad var avhengig av landets mektige naboer. Allerede på 1300 tallet godtok kongen i Ryukyu kinesisk overherredømme.
Dette la grunnlaget for en århundrelang utveksling av varer og kunnskap. På midten av 1600 tallet tok Japan Ryukyu, og øyene har siden tilhørt Japan. I forrige århundre ble Ryukyu omgjort til Japansk provins. Likevel fortsatte Ryukyu kontakt/utveksling med Kina. Det er derfor all grunn til å gå ut ifra at denne kontakten har hatt avgjørende betydning for utvikling av karate.
F.eks. an karate dersom det skrives med ett bestemt skrifttegn, bety kinesisk hånd. Likeledes betyr tuite som ble brukt som navn før karate, kinesisk hånd. I Okinawa utviklet karate seg i ulike retninger knyttet til de tre byene Naha, Shuri og Tomari. Det er derfor ikke uvanlig å skille mellom Naha-te og Tomari-te innenfor karate.
Skrevet med et annet sett skrifttegn betyr Karate-do "den tomme hånds vei" og samtidig "håndens vei til tomhet". Den første betydningen sikter til at karate er en ubevæpnet kampform. Den andre betydningen kobler karate til den buddhistiske livsanskuelse der "satori" eller tomhet er målet med all streven. "Do" betyr vei i betydningen erkjennelses- og utviklingsvei. Karate skal altså utvikle utøverens langs en vei som leder til "satori" opplysthet/tomhet. Dette er et sentralt paradoks som finnes i de fleste kinesiske og japanske høyeste opplysthet og fred. Det er vanlig å skille mellom "Jitsu" trening og "Do" trening . Jitsu betyr teknikk eller metode og er fokusert på tilegnelsen av metoden og dens krigerske bruk. Do fokuserer på utøverens utvikling som menneske gjennom trening.
Karate var ukjent utenfor Okinawa fram til ca. 1920. På dette tidspunktet klarte GISHIN FUNAKOSHI som var en engasjert buddhist, og som oppfant navet Karate-do å gjøre karate kjent i Japan, med betydelig hjelp av JIGORO KANO, som var grunnleggeren av Judo. Gishin Funakoshi var grunnleggeren av silaraten SHOTOKAN.
Shotokan er i dag den største karatestilarten i verden. Etter den annen verdenskrig skjøt spredningen av de orientalske kampkunster i Vesten og resten av verden fart. Ekspansjonen førte til innføring av et omfattende graderingssystem med bruk av beltefarver med kyu grader (fra Hvitt til Brunt belte) og dan grader på Sort belte.
En konflikt mellom det japanske karate forbundet og flere okinawiske mestre førte til splittelse i karatesamfunnet på 60-tallet. Det var stor motstand mot japanernes eksport-vennlige, sportsorienterte karate. Dette førte til en tilbakekomst for tradisjonell hard okinawisk karate.
Gichin Funakoshi (1868-1957) |
Den første store mester og opphavsmann til Shotokan-stilen av karate var Gichin Funakoshi. Han ble født i det første år av gjenoppbygningsperioden Meiji i Yamakawa-distriktet på Okinawa. De offisielle dokumenter viser at hans fødsel var i 1870, men som Funakoshi forklarer: ”Dette ble forfalsket slik at jeg fikk anledning til å avlegge opptakseksamen til medisinstudier i Tokyo.” Etter å ha bestått eksamen besluttet han seg for ikke å fortsette med medisinstudiene. Det ble sagt at han var et svakt spedbarn, født for tidlig, og etter sine foreldre og besteforeldres mening ikke ment for et langt liv. |
Funakoshi vokste opp hos sin mors foreldre, og de var i denne tiden han ble påvirket av den store karateeksperten fra Okinawa, mesteren Yasutsume Azato. Funakoshi skrev ”Det var utrolig heldig at han ble oppmerksom på meg og at jeg fikk mine første instruksjoner av denne bemerkelsesverdige mannen.” Funakoshi ble kort tid etter utdannet lærer, og fikk sin første stilling i 1888, 21 år gammel. Han ble da ansatt ved en lokal barneskole. Senere da en forfremmelse førte ham til byen Naha, sa han: ” Dette var meget gunstig for meg da det ga meg mer tid til å praktisere karate-Do.”
Ikke lenge etter kom den unge Funakoshi under den kombinerte innflytelse av ikke bare mester Azato, men også hans venn og karatelærer Itosu. Funakoshi bekrefter i sine bøker den enorme og dyptgripende effekt disse to mestrene hadde på ham, og skrev: ”I ettertid forstår jeg hvordan jeg og mine barn har nytt enormt godt av lærdommen til disse to mestrene. Hvor skal jeg finne ord for å uttrykke min takknemlighet?”
Etter en tid ble karate fra Okinawa med Funakoshi i spissen offisielt anerkjent, ved at han ble invitert til å demonstrere karate som stridskunst ved det nasjonale friidrettsstevnet i Tokyo. Det var her karatelæreren fra Okinawa viste denne oldtidens kampart til det japanske folk og dermed til resten av verden.
Det var ikke alltid gode tider for Funakoshi. I begynnelsen måtte han ta tilfeldig arbeid som vaktmann, gartner – ja til og med som feier ved en av Tokyos studentboliger. ”For å få nok å spise, måtte jeg overtale boligens kokk til å ta karatetimer mot rabatt på min månedlige matregning,” skrev Funakoshi. Imidlertid begynte hans levevilkår heldigvis å forbedre seg. Særlig da japanske universiteter, spesielt Keiko og Takushoku, betraktet karate som nyttig og givende trening for sine studenter.
Funakoshis første bok, Ryukyu Kempo Karate ble utgitt på den tid, og det var av stor betydning med flere forord til boken fra mange av datidens framstående personer i Tokyo. Boken ble godt mottatt, og fire år senere utgitt igjen med den nye tittelen: Renten Gochin karate-jutsu. Hans neste og mest berømte bok, Karate-Do Kyohan ble utgitt i 1935.
Til tross for datidens interesse for karate var det nødvendig å oppsøke publikum om pengebidrag til å finansiere byggingen av Japans første karate dojo. Det var Funakoshi og hans tilhengere som reiste den første dojoen ved Zoshigaya i 1936. Det er blitt sagt at Funakoshi ble positivt overrasket da den ansvarlige byggekomiteen ville plassere navnet Shotokan over inngangen til dojoen. ”Shoto” var et psevdonym han hadde brukt i sin ungdom da han skrev de kinesiske vers han var så glad i.
Selv om han nå va blitt 60 år, mottok han utfordringen med den besluttsomhet og livskraft som normalt kjennetegner langt yngre menn. Han påbegynte arbeidet med å bringe i faste former nye øvelsessammensetninger og kravene til gradering, og samtidig skjønte han at han ikke både kunne overholde alle sine forpliktelser og klare de oppgaver som lå i fremtiden – spredningen av shotokan karate-Do! Derfor besluttet han å delegere noe av instruksjonsansvaret til sine dyktigste elever. Krigen ble en hard belastning for Funakoshi og hans elever. Og enda verre ble det da Funakoshis sønn og kanskje beste elev- Yoshitake ble syk og døde i 1945.
Yoshitake hadde vært meget hjelpsom i spredningen av sin fars lære, og selv i dag blir han kreditert for mye av moderniseringen av Shotokan-stilen.
Funakoshi led et annet stort tap bare noen få år senere i 1947. Funakoshi innledet nå sitt livs siste tiår, muligens i en tid mer viktig enn noen annen. Da karate skulle gjennomgå en stor forandring, ble det innledningen til at karate ble spredt over hele verden. Tidlig i 50-årene mottok mester Funakoshi mange invitasjoner til å besøke amerikanske militærbaser over hele Japan. Helt uventet virket det som han ble veldig imponert over gjestfriheten og den tilliten han ble vist av de amerikanske styrker.
Han hadde en dyptgripende effekt på dem, og et resultat av dette var at han ble invitert til Amerika. På denne historiske reisen tok han med seg Isao Obata., Toshio Kamota og den mannen som til slutt skulle bli hans etterfølger som sjefsinstruktør ved JKA (Japan Karate Association) Masatoshi Nakajama.
Det var på slutten av hans liv at han skrev sin selvbiografi: Karate-Do my way of life.
Selv da var videreføringen av shotokan det sentrale i hans liv. I bokens sluttkapitel skrev han: ”Karate-Do som i min barndom var en hemmelig lokal okinawisk aktivitet, er endelig blitt en av Japans kamparter, før den fikk vinger og fløy til Amerika. Fra hele verden mottar jeg nå henvendelser angående karate-Do. Fremdeles forbauset over det antall mennesker som har hørt om karate, forstår jeg nå at så snart denne boken er ferdig, skal jeg begynne på et nytt prosjekt – det å sende japanske karateinstruktører utenlands”!
Vi er alle takknemlige for at han gjorde det. Mester Funakoshi innså at et meget alvorlig problem ville oppstå som et resultat av de mange stilarter i karate. Han trodde dette ville ha en nedbrytende effekt på kunstartens utvikling! Dette vet vi er tilfelle i dag, derfor burde vi alle enes om Funakoshi sensei`s leveregel:
Som et blankpusset speil reflekterer hva som står foran det, og som ekkoet i en stille dal kaster tilbake til og med de minste lyder, slik må enhver karate-ka tømme sitt sinn for egoisme og det som ellers kan hindre ham / henne i å reagere korrekt i enhver situasjon han / hun måtte befinne seg i. Dette er meningen med Kara eller Tom i karate…
Kilde: Tønsberg Karateklubb
Les mer om Shotokan på Norway JKA.
